Jeg leser i VG i dag at Dronning Sonja spontanaborterte to ganger. Videre kom jeg over en blogg via facebook på nettopp det samme temaet, og etter å ha lest denne kan jeg bare gjøre en ting; dele min egen historie.
Mitt første barn døde uforklarlig i magen min. Jeg var 27 uker på vei når det en dag bare var helt stille der inne. Etter 10 - 11 år har detaljene begynt å bli litt tåkete, men det ble en tur i full fart til sykehuset hvor jordmor først undersøkte meg før hun forsvant ut i full fart uten et ord til oss. Når legen da kom inn få minutter senere stod det nesten skrevet i ansiktet hans at barnet vårt var dødt. Vi fikk den dagen velge; vil dere føde barnet i dag, eller trenger dere en dag hjemme til å si farvel?
Ja, hva sier man til det? Vi reiste hjem. Hjem til en leilighet som var så tom og så død. Den natten kan jeg huske at jeg flere ganger syns jeg kjente liv i magen. Kanskje var det bare den lille gutten der inne som takket for seg... Vi møtte på sykehuset neste dag og fødselen ble satt i gang. Sent samme kvelden presset jeg ut en nydelig liten gutt. Fullt utviklet, men så liten og så fullstendig livløs.
Vi hadde en helt fantastisk jordmor tilstede og hun var med på å gjøre denne opplevelsen levelig. Men i dagene som skulle komme ble sjokket over å miste et barn overgått av det faktum at vi ble plassert på observasjonspost for gravide og nye mammaer. Så der satt vi altså; barnløse, omringet av små, klynkende nøster. Jeg skal ikke si så mye mer om dagene på sykehuset. De som har opplevd sorg kan sikkert forstå hvordan vi hadde det.
Vi kom oss gjennom dagene sammen, mannen min og jeg, og begynte så smått å ønske oss et nytt barn. Vi planla bryllup den neste sommeren da jeg en dag utpå høsten oppdaget at vi nok en gang var gravide. Denne gangen var det frykt, heller enn lykke som preget oss begge. Vi hadde klart å komme oss gjennom tap av et barn en gang, ville vi klare det en gang til dersom vi var så uheldige?
Dagene gikk og ble til uker. Jeg var i fin-fin form og vi ble mer og mer optimistiske ettersom tiden gikk. I uke ni ble jeg en kveld liggende på sofaen med voldsomme magesmerter. Denne gangen var det ingen grunn til å dra til lege. Jeg skjønte med en gang hva som skjedde, men var absolutt ikke forberedt på at det lille nurket i magen skulle komme ut så fort. Bare et par timer tok det, fra smertene begynte til jeg satt der med en liten, blodig ert i hånden. En ertestor baby, med hode og øyne, armer og ben. Og et sjokk over nok en gang å miste et barn. Enda en liten gutt eller jente som vi ikke skulle få bli kjent med.
Debattene går på at det er skamfullt å spontanabortere. Jeg var aldri skamfull men jeg undret meg ofte over hvorfor det er sånn at ingen forteller at de har vært med om det samme før etter at du selv har vært igjennom det.
Hvorfor er det så viktig å holde det hemmelig at du har mistet noe så skjørt og fantastisk som et lite barn?
Jeg har senere ønsket velkommen to nye mirakler. Mine sønner er en gave jeg takker for hver eneste dag.
Like fullt er jeg stolt som bare det over de to små som ikke er hos meg, men som er i tankene mine hver gang jeg sier natta til de to guttene, hver gang de gir meg en klem og hver gang jeg hjelper dem på med jakka før de skal på skolen. Hver gang tenker jeg på mine fire små mirakler som det beste som noengang kunne skje meg.
Uansett utfall.
Mitt første barn døde uforklarlig i magen min. Jeg var 27 uker på vei når det en dag bare var helt stille der inne. Etter 10 - 11 år har detaljene begynt å bli litt tåkete, men det ble en tur i full fart til sykehuset hvor jordmor først undersøkte meg før hun forsvant ut i full fart uten et ord til oss. Når legen da kom inn få minutter senere stod det nesten skrevet i ansiktet hans at barnet vårt var dødt. Vi fikk den dagen velge; vil dere føde barnet i dag, eller trenger dere en dag hjemme til å si farvel?
Ja, hva sier man til det? Vi reiste hjem. Hjem til en leilighet som var så tom og så død. Den natten kan jeg huske at jeg flere ganger syns jeg kjente liv i magen. Kanskje var det bare den lille gutten der inne som takket for seg... Vi møtte på sykehuset neste dag og fødselen ble satt i gang. Sent samme kvelden presset jeg ut en nydelig liten gutt. Fullt utviklet, men så liten og så fullstendig livløs.
Vi hadde en helt fantastisk jordmor tilstede og hun var med på å gjøre denne opplevelsen levelig. Men i dagene som skulle komme ble sjokket over å miste et barn overgått av det faktum at vi ble plassert på observasjonspost for gravide og nye mammaer. Så der satt vi altså; barnløse, omringet av små, klynkende nøster. Jeg skal ikke si så mye mer om dagene på sykehuset. De som har opplevd sorg kan sikkert forstå hvordan vi hadde det.
Vi kom oss gjennom dagene sammen, mannen min og jeg, og begynte så smått å ønske oss et nytt barn. Vi planla bryllup den neste sommeren da jeg en dag utpå høsten oppdaget at vi nok en gang var gravide. Denne gangen var det frykt, heller enn lykke som preget oss begge. Vi hadde klart å komme oss gjennom tap av et barn en gang, ville vi klare det en gang til dersom vi var så uheldige?
Dagene gikk og ble til uker. Jeg var i fin-fin form og vi ble mer og mer optimistiske ettersom tiden gikk. I uke ni ble jeg en kveld liggende på sofaen med voldsomme magesmerter. Denne gangen var det ingen grunn til å dra til lege. Jeg skjønte med en gang hva som skjedde, men var absolutt ikke forberedt på at det lille nurket i magen skulle komme ut så fort. Bare et par timer tok det, fra smertene begynte til jeg satt der med en liten, blodig ert i hånden. En ertestor baby, med hode og øyne, armer og ben. Og et sjokk over nok en gang å miste et barn. Enda en liten gutt eller jente som vi ikke skulle få bli kjent med.
Debattene går på at det er skamfullt å spontanabortere. Jeg var aldri skamfull men jeg undret meg ofte over hvorfor det er sånn at ingen forteller at de har vært med om det samme før etter at du selv har vært igjennom det.
Hvorfor er det så viktig å holde det hemmelig at du har mistet noe så skjørt og fantastisk som et lite barn?
Jeg har senere ønsket velkommen to nye mirakler. Mine sønner er en gave jeg takker for hver eneste dag.
Like fullt er jeg stolt som bare det over de to små som ikke er hos meg, men som er i tankene mine hver gang jeg sier natta til de to guttene, hver gang de gir meg en klem og hver gang jeg hjelper dem på med jakka før de skal på skolen. Hver gang tenker jeg på mine fire små mirakler som det beste som noengang kunne skje meg.
Uansett utfall.
Comments
Post a Comment