Når ord blir fattige.

Når ord blir fattige og hjertet blør, da finner jeg det naturlig og greit å bruke ord som andre har skrevet.
Et dikt som jeg selv har funnet styrke i mang en gang.
Først da jeg som 15-åring mistet en betydelig person i mitt liv, og senere da jeg mistet mitt eget barn.
Ord som er så sterke for meg at det bringer den smerten jeg dypt begraver til overflaten gjennom den første linjen.
Jeg vet hvordan de har det nå, de som sitter igjen med et barn for lite.
De som ikke kan forstå at de aldri mer skal høre stemmen til deres nære.
Jeg vet hvor vanskelig det er å skulle åpne øynene og møte en ny dag. Og så en til. Og så en til.
Jeg ble fortalt, gang på gang, at alt blir bedre etterhvert.
Men ingen fortalte meg noen gang hvordan jeg skulle leve akkurat da.
Ingen kunne si meg hvor jeg skulle hente styrke til å stå opp og ta den dusjen om morgenen, smøre ei skive til frokost og komme seg på jobb.
Og ingen fortalte meg hvordan jeg skulle klare å takle demonene som fortsatt besøker meg når det er mørkt der ute.
De har en lang vei å gå de som nå er igjen alene.
Selv om hele Norge støtter opp om de etterlatte etter fredagens tragedie er det nok alikevel vanskelig å tro at noen forstår hvordan det er å sitte igjen uten datterens eller sønnens smil, stemme eller blikk.
Hvordan man bare venter på at nå - nå straks kommer han inn døra hjemme. Og hvordan man innerst inne vet at den lyden hører man aldri igjen.

Jeg viser til varme, gjennomtenkte ord av A. O. Vinje med min dypeste medfølelse - "Den dag kjem aldri."

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.