Jeg er en av de som tror at det finnes mer enn det vi faktisk kan se og ta på rundt oss. Jeg tror på "spøkelser," eller det jeg heller kaller tilstedeværelse.
Jeg tror at noen av oss er mer mottagelige for impulser fra disse "vesenene."
Når nå det er sagt så har jeg en liten og litt "creepy" greie å fortelle.
Jeg bruker av og til litt tid på å male. Det er ikke spesielt detaljerte bilder, heller vel mer mot det abstrakte, men av og til maler jeg noe som kan ligne på mennesker.
Jeg startet på et maleri for lenge siden... her kommer et bilde av det
Dette maleriet ble stående en lang stund. Vi snakker måneder.
Og så en dag følte jeg at det var på tide å ta det frem igjen.
Og mens jeg maler er jeg helt rolig, sitter egentlig bare og koser meg med farger og spateler og pensler og alt det der.
Leker meg med litt bladmetall og skraper litt i lerretet.
Og når jeg en dag følte meg ferdig så det slik ut...
Resultatet ble helt greit det.
Og det er nå den "creepy" delen begynner.
I starten var det egentlig bare litt ubehag.
Litt sånn "den stirrer på meg" følelse, men ikke noe jeg ikke kunne ignorere.
Så en dag noen få uker senere holdt vi på med litt omorganisering (les; rydding) i kjelleren og jeg bestemte meg for å henge opp en del malerier både for å beskytte de litt og for å få de ut av veien.
Dette bildet havnet slik at det er noe av det første man ser nede i kjelleren hos oss. Og dermed begynner ubehaget.
Og denne gangen er det svært mye mer enn bare "stirring."
Joda, det stirrer fortsatt på meg. Men de øynene er ikke snille og jeg begynte å få problemer med å gå forbi uten at jeg følte ubehag.
Det ble til at jeg ikke ville være i kjelleren alene, spesielt ikke i gangen der bildet henger. Jeg unnlot å se på det, følte bare kulden krype ned i nakken på meg når jeg gjorde det. Søvnen ble mer urolig og avbrutt enn tidligere og å være i nærheten av bildet i mørket ble helt uaktuelt.
Sprøtt, sant??
Jeg forstår det i hvertfall ikke, jeg har jo malt det selv!!
Denne helgen var vi bortreist og jeg sov godt og slappet av.
Da vi kom hjem var redselen der fremdeles.
Første natta hjemme ble et gigantisk mareritt for meg. Jeg tror ikke jeg har vært så redd på mange år. Så ille var det, at jeg måtte vekke mannen min så han kunne følge med til toalettet midt på natten. Ikke snakk om at jeg hadde mot nok til å gå alene.
Jeg var så redd at tårene trillet ukontrollert.
Selv om jeg ikke helt får fatt i selve drømmen vet jeg at det har sammenheng med dette bildet. Dagen etter, når jeg kom hjem fra jobben, gikk jeg ned i kjelleren og så på det. Jeg stod foran bildet og nesten utfordret det.
Og der og da kom en enorm trang til å få det vekk!
Jeg sa det til mannen min, "vi må ta det ned, jeg fikser ikke å ha det oppe!"
Jeg nesten røsket det ned av veggen og satte det, med ryggen ut, bak døra.
Og neste natt sov jeg rolig og uten drømmer.
I et par dager nå, har jeg tillatt meg å forsøke å få tak i hva det er som gjør dette bildet så skremmende.
Jeg har på en måte åpnet døra for disse ekstra "sansene" som forteller meg mer om det jeg ikke kan se. Og jeg har til dels fått svar uten at noenting har blitt mere avklart.
Så her er greia; Jeg tror jeg har "malt noen inne."
Rett og slett har noe, eller noen, festet seg ved bildet i den perioden det bare stod der slik at når jeg tok det opp igjen og malte over det ble dette vesenet sittende fast.
Høres rart ut? Ja, jeg skjønner det.
Og man må vel være "troende" for å få dette til å "make sense at all"....
Spørsmålet nå er vel bare; Hva skal jeg gjøre med dette bildet?
Jeg tror at noen av oss er mer mottagelige for impulser fra disse "vesenene."
Når nå det er sagt så har jeg en liten og litt "creepy" greie å fortelle.
Jeg bruker av og til litt tid på å male. Det er ikke spesielt detaljerte bilder, heller vel mer mot det abstrakte, men av og til maler jeg noe som kan ligne på mennesker.
Jeg startet på et maleri for lenge siden... her kommer et bilde av det
Dette maleriet ble stående en lang stund. Vi snakker måneder.
Og så en dag følte jeg at det var på tide å ta det frem igjen.
Og mens jeg maler er jeg helt rolig, sitter egentlig bare og koser meg med farger og spateler og pensler og alt det der.
Leker meg med litt bladmetall og skraper litt i lerretet.
Og når jeg en dag følte meg ferdig så det slik ut...
Resultatet ble helt greit det.
Og det er nå den "creepy" delen begynner.
I starten var det egentlig bare litt ubehag.
Litt sånn "den stirrer på meg" følelse, men ikke noe jeg ikke kunne ignorere.
Så en dag noen få uker senere holdt vi på med litt omorganisering (les; rydding) i kjelleren og jeg bestemte meg for å henge opp en del malerier både for å beskytte de litt og for å få de ut av veien.
Dette bildet havnet slik at det er noe av det første man ser nede i kjelleren hos oss. Og dermed begynner ubehaget.
Og denne gangen er det svært mye mer enn bare "stirring."
Joda, det stirrer fortsatt på meg. Men de øynene er ikke snille og jeg begynte å få problemer med å gå forbi uten at jeg følte ubehag.
Det ble til at jeg ikke ville være i kjelleren alene, spesielt ikke i gangen der bildet henger. Jeg unnlot å se på det, følte bare kulden krype ned i nakken på meg når jeg gjorde det. Søvnen ble mer urolig og avbrutt enn tidligere og å være i nærheten av bildet i mørket ble helt uaktuelt.
Sprøtt, sant??
Jeg forstår det i hvertfall ikke, jeg har jo malt det selv!!
Denne helgen var vi bortreist og jeg sov godt og slappet av.
Da vi kom hjem var redselen der fremdeles.
Første natta hjemme ble et gigantisk mareritt for meg. Jeg tror ikke jeg har vært så redd på mange år. Så ille var det, at jeg måtte vekke mannen min så han kunne følge med til toalettet midt på natten. Ikke snakk om at jeg hadde mot nok til å gå alene.
Jeg var så redd at tårene trillet ukontrollert.
Selv om jeg ikke helt får fatt i selve drømmen vet jeg at det har sammenheng med dette bildet. Dagen etter, når jeg kom hjem fra jobben, gikk jeg ned i kjelleren og så på det. Jeg stod foran bildet og nesten utfordret det.
Og der og da kom en enorm trang til å få det vekk!
Jeg sa det til mannen min, "vi må ta det ned, jeg fikser ikke å ha det oppe!"
Jeg nesten røsket det ned av veggen og satte det, med ryggen ut, bak døra.
Og neste natt sov jeg rolig og uten drømmer.
I et par dager nå, har jeg tillatt meg å forsøke å få tak i hva det er som gjør dette bildet så skremmende.
Jeg har på en måte åpnet døra for disse ekstra "sansene" som forteller meg mer om det jeg ikke kan se. Og jeg har til dels fått svar uten at noenting har blitt mere avklart.
Så her er greia; Jeg tror jeg har "malt noen inne."
Rett og slett har noe, eller noen, festet seg ved bildet i den perioden det bare stod der slik at når jeg tok det opp igjen og malte over det ble dette vesenet sittende fast.
Høres rart ut? Ja, jeg skjønner det.
Og man må vel være "troende" for å få dette til å "make sense at all"....
Spørsmålet nå er vel bare; Hva skal jeg gjøre med dette bildet?
Som du vet så tror jeg også på ting vi ikke ser, og mitt første instinkt etter å ha lest dette innlegget er at du må kjøre det vekk og brenne bildet... Jeg får også en følelse av at det er noe ondt med det. Få det langt vekk fra deg og familien. Glad i deg :)
ReplyDeleteKlem, Monica