Leser i VG Nettavisen i dag at flere leger må "jukse" med diagnoser slik at etterlatte som sliter med sorg etter 22. juli kan få sykemelding.
Les her
Nå er det slik her i landet at sorg i seg selv ikke er sykemeldingsgrunn god nok.
Derimot kan du søke om velferdspermisjon dersom du ikke føler deg klar til å gå på jobb.
For du kan jo fungere godt i arbeidslivet selv om du sørger.... eller?
Min personlige erfaring tilsier noe helt annet.
Jeg jobber i et yrke hvor jeg har daglig kundekontakt. Hvor det forventes at du møter kunden med et smil og hvor du skal gi av deg selv.
Og for å være helt ærlig så er dette svært vanskelig å gjennomføre når man sørger.
Jeg mistet mitt barn godt ut i svangerskapet og hadde følgelig krav på sykemelding, men min mann hadde ikke det, og jeg kan si rett ut at hverken han eller jeg hadde taklet å skulle gå på jobb etter dette.
For sorg er ikke bare i hjertet eller hodet.
Sorg utfolder seg på så mange måter. Det er dager da kroppen slett ikke ønsker å skulle bruke muskler og bare det og komme seg opp av sengen er fysisk umulig.
Det er dager hvor man kan få angstanfall, hodepine, flimmer for øynene, man kan oppleve spasmer og selv hadde jeg flere tilfeller hvor jeg satt innpakket i klær og dyner og skalv.
Så er det selvfølgelig noen som sier at det bare er å reise seg opp og gå på med friskt mot.
Du har ikke mistet noen hvis du tror det er så enkelt!
"Nav-direktør Joakim Lystad anbefaler personer som ikke føler seg i stand til å gå på jobb etter terrorangrepene, om å ta dette opp med sin arbeidsgiver."
Jeg må bare si at denne uttalelsen minner om arroganse.
I en situasjon hvor verken hode eller kropp fungerer optimalt skal man altså forholde seg til flere instanser og skulle du være så uheldig at du ikke har et godt forhold til arbeidsgiver så er dette det samme som å sparke noen når de ligger nede.
Vi har et ansvar ovenfor de som har mistet det kjæreste de har.
Vi må gi tid, vi må vise vår støtte.
Å få være sykemeldt til dagene begynner å gå på skinner igjen ser jeg som en selvfølge og derfor sier jeg til alle leger; Takk for at du jukser! Kall det depresjon, kall det utmattelse, kall det hva du vil - det spiller ingen rolle.
Å sørge skal man virkelig ha lov til
Les her
Nå er det slik her i landet at sorg i seg selv ikke er sykemeldingsgrunn god nok.
Derimot kan du søke om velferdspermisjon dersom du ikke føler deg klar til å gå på jobb.
For du kan jo fungere godt i arbeidslivet selv om du sørger.... eller?
Min personlige erfaring tilsier noe helt annet.
Jeg jobber i et yrke hvor jeg har daglig kundekontakt. Hvor det forventes at du møter kunden med et smil og hvor du skal gi av deg selv.
Og for å være helt ærlig så er dette svært vanskelig å gjennomføre når man sørger.
Jeg mistet mitt barn godt ut i svangerskapet og hadde følgelig krav på sykemelding, men min mann hadde ikke det, og jeg kan si rett ut at hverken han eller jeg hadde taklet å skulle gå på jobb etter dette.
For sorg er ikke bare i hjertet eller hodet.
Sorg utfolder seg på så mange måter. Det er dager da kroppen slett ikke ønsker å skulle bruke muskler og bare det og komme seg opp av sengen er fysisk umulig.
Det er dager hvor man kan få angstanfall, hodepine, flimmer for øynene, man kan oppleve spasmer og selv hadde jeg flere tilfeller hvor jeg satt innpakket i klær og dyner og skalv.
Så er det selvfølgelig noen som sier at det bare er å reise seg opp og gå på med friskt mot.
Du har ikke mistet noen hvis du tror det er så enkelt!
"Nav-direktør Joakim Lystad anbefaler personer som ikke føler seg i stand til å gå på jobb etter terrorangrepene, om å ta dette opp med sin arbeidsgiver."
Jeg må bare si at denne uttalelsen minner om arroganse.
I en situasjon hvor verken hode eller kropp fungerer optimalt skal man altså forholde seg til flere instanser og skulle du være så uheldig at du ikke har et godt forhold til arbeidsgiver så er dette det samme som å sparke noen når de ligger nede.
Vi har et ansvar ovenfor de som har mistet det kjæreste de har.
Vi må gi tid, vi må vise vår støtte.
Å få være sykemeldt til dagene begynner å gå på skinner igjen ser jeg som en selvfølge og derfor sier jeg til alle leger; Takk for at du jukser! Kall det depresjon, kall det utmattelse, kall det hva du vil - det spiller ingen rolle.
Å sørge skal man virkelig ha lov til
Comments
Post a Comment